Torshov eller Torshaug, som er lokal uttale, var en gård bygget på plassen for hovet til den mektige kjempen- tordenguden Tor. Kongen på haugen, med andre ord.

Så ble Haugen et sted hvor arbeiderklassens helter kjempet kampen for tilværelsen. Kommunen bygget svære leiegårder med små krypinn som selv Jørgen Hattemaker hadde råd til å leie. «Det første jeg kan huske, er fra Torshovgata...med en vannpost like innenfor gjerdet.» skrev Oscar Braaten. Han skildret arbeidermiljøet med varme, humor og medmenneskelighet, men også problemer, lediggang og alkolmisbruk.

Leilighetene i Italiagården som omkranser Hegermanns Plass med den store oksefontenen, var likevel ikke for Hvermansen. No Bullshit. "Graset er grønt for æille sa Prøysen», men det var stor forskjell på folk. For dem som ikke hadde nåla i veggen fungerte utsikten til gullkalven som en rød klut. I dag har Torshov for lengst funnet veien ut av fattigdommens labyrint. Som da Ariadne gav den greske Theseus et rødt garnnøste, som han bandt fast ved inngangen til tyrens labyrint. Derav uttrykket ”å følge en rød tråd”.

Og i den røde ånd, følges båndet videre når vi helt ambulant kommer til «Haugen» i kveld. I en labyrint av mennesker, biler, busser og trikk, blir kunsten en replikk med nye ledetråder. Kanskje en av av dem viser veien ut av mørke desember natta?

Tallet 15 tar tyren ved hornene. Og i Oscar Braatens fotspor tar kveldens kunstnere utgangspunkt i eksistensielle behov og sosiale aspekter. Men de tøyer bare strikken mye lenger - i skjæringspunktet mellom virkelighet og fiksjon. Som kunstens torriadorer skaper de et scenisk drama hvor alle grenser viskes ut: mellom teater, video, performance - mellom det private og det offentlige. Dette blir et syn for guder.